Lokalsamfunnsutvikling

I Stiftelsen Idébanken jobbet undertegnede med bærekraftig samfunnsutvikling, særlig med et lokalt perspektiv – i Norge, Norden og Europa. Også der hovedsakelig med kommunikasjonsarbeid.

Som utmarksoppsyn er jobben kvalitetskontroll i utmarka, med samspill og respekt mellom like interesser. Har tidligere også jobbet med kulturminner.

Som lærer har jobben mest vært opplæring lokalt, ikke minst med koplingen skole og arbeidsliv.

Undertegnede utarbeidet en rapport om Kulturminner i Hallingskarvet, 2012. Har og jobbet og som sekretariat for forprosjektet: Miljøløype ved Storestølen, Hallingskarvet.

Stiftelsen Idébanken jobbet som norske representanter med lokalsamfunn i Norden, og i EU-prosjekter. En lærerik tid.

Undertegnede var med å ta initiativ til grasrotprosessen "Framtid i Hol" - en prosess som av en professor på feltet ble kalt et lærebok-eksempel.

Har også erfaring fra kommunestyre og annen politisk og frivillig jobbing i lokalsamfunn.

 

 

Natur- og kulturminne-konsept:

a) sats på det du har, natur og kultur, heller enn å bygge ut på bekostning av disse verdiene.

b) kulturminner, ikke minst kulturminner i utmark, kan formidle naturnærhet, historisk forståelse, langsiktige perspektiver og identitet

c) det er fornybart, miljøvennlig, å bygge profilering og identitet på natur og kulturminner

d) En bærekraftig utvikling handler om å nå sosiale mål innenfor økologiske rammer. Økologiske rammer kan vi kalle "økosystemet" ... våre firbente venner kaller det "sjølve livet".

 

Generelt konsept:

"Det gode lokalsamfunn"? Se her (Word-fil)

 

 

Lokal kunnskap

Vi får ikke tilflyttere uten at det skapes arbeidsplasser. Dessuten må nye innbyggere ha et sted å bo. De trenger også skole, barnehage og helsetjenester. Og sist, men ikke minst, de ser gjerne etter muligheter for aktiv fritid i vakker natur, samt levende kultur, folkeliv og organisasjonsliv.

I en toppstyrt forståelse av samfunnet, blir bygdene i Hallingdal og andre bygder gjerne et sted «der man har hytte». Jeg kalte en gang en slik skjebne i sin ytterlighet for det å være en «bananrepublikk». Så hvordan kan vi komme mer frampå?

Jeg tror at nøkkelen er å løfte fram lokal kunnskap – det vi som bor her jeg bor vet om villreinen vår, tamreindrifta, fjellski, slalåm, fjellandbruk, lokalmat, vannkraft, lokalhistorie, byggeskikk, folkedrakter, lausdans, smiing, etc. Ved å løfte denne kunnskapen fram, åpner muligheter seg for å by på eller selge kompetanse, ikke bare arealer. Det siste blir fort noe framtidas generasjoner kan se på som å tære på grunnkapitalen.

Vi må legge til rette, drive natur- og menneskevennlig. I min forståelse er det bedre at en besøkende begeistret opplever nasjonalparkene våre ved å besøke overnattingsbedrifter ved Strandavatnet eller Haugastøl, enn at vedkommende skal flys opp på Hallingskarvet med helikopter – eller i sin ytterlighet få bygge hytte der, om det var mulig.

Også i lågfjella, på åsene, er situasjonen sårbar. Det må være viktigere å bevare beitegrunnlaget for reinsdyr, elg, skogsfugl, geiter, kyr og sau, enn å bygge flere og flere hytter? Kanskje klarer vi litt mer av begge deler, men da må vi gjerne også se på områder der hytter i sin tid ble uklokt plassert, kanskje kan vi flytte noen av dem før hundre år er gått?

La oss snu pyramidene – la oss løfte fram den lokale kunnskapen, slik at vi ikke ender opp som en «bananrepublikk» der andre ofte kommer utenfra og forteller hvem «vi er» … forklarer naturen vår, forklarer kulturen vår. Alle vil tjene på at den lokale kunnskapen kommer mer fram. Norge får verdifull kunnskap på bordet, og lokalsamfunna får flere bein å stå på.