Om Nordfjella
Tegning ÅVS
Nordfjella – nesten unikt?
Dovre regnes gjerne som det siste intakte fjelløkosystemet vest for Uralfjella, ifølge Norsk Fjelleksikon. Men hva med Nordfjella – hvordan står det til der?
Av dyr og fugler i et fjelløkosystem, slik det har vært her i nord, bør vi finne villrein, jerv, fjellrev, ravn, fjellrype, kongeørn, og også jaktfalk, fjellvåk og hare - samt muligheter for besøk av ulv. Mår, rødrev, snømus, røyskatt og lirype er andre brukere av fjellet i våre områder. En kan også treffe på oter, mink, elg, rådyr og kanskje hjort, gaupe, bjørn og snøugle.
Før jul (2002) kom jeg over et kadaver inne i Nordfjella, nærmere bestemt i Vestfjella mot Aurland. Ei kongeørn letta majestetisk og seilte ut mot Aurlandsdalen. Rundt kadaveret var det spor etter ravn og rev, både fjellrev og rødrev, såg det ut som. I det samme området ser jeg jervespor i blant. Og på rabbene rett ovafor hadde reinen nylig beita, sammen med hare og ryper.
Villreinen i området har jo noe tamreinsblod i seg og jerven har vel ikke alltid hatt like godt fotfeste. Men om jerven også får/beholder sitt fotfeste, kan begge arter framover fylle sin rolle i økosystemet, sammen med blant anna jaktfalk og fjellvåk.
Tenk om Nordfjella kunne kalle seg det andre intakte fjelløkosystemet vest for Ural! Det at vi i det hele tatt kan tenke tanken viser hvor rikt og fantastisk dette området er.
Hardangervidda, naboen i sør, mangler en jervestamme, men til gjengjeld er de sentrale områda frie for kraftutbygging.
PS. Fra 2003 regner en Dovre som et nesten inntakt økosystem, på grunn av at fjellreven nå ikke er til stede i området…
PSS. Fra 2007 er det igjen enkelte fjellrever på Dovre, etter oppdrett og utsetting av et tosifret antall rever.
PSSS. Når vi skriver 2011 er det satt ut mange titalls fjellrever i Nordfjella/Hardangervidda-området og det samme på Dovre og andre steder. Hybrider, rever påvirket av rømt tamrev, er avlivet.
The Northern Mountains of Norway - a unique eco-system?
The Dovre area is often regarded as the last intact mountain eco-system to the west of the Urals according to Norsk Fjelleksikon (Norwegian Mountain Ecyclopaedia). But what about the Northern Mountains – Nordfjella – what’s the situation there?
Among animals and birds in a mountain eco-system, as the situation has been here in the north, we ought to find wild reindeer, wolverines, mountain foxes, ravens, rock ptarmigans, golden eagles, and also gyrfalcons, rough-legged hawks and hares – as well as potential visits by wolves. Martens, red foxes, snow weasels, stoats and willow ptarmigans are other denizens of the mountains in our region. You may also come across otters, mink, moose, roe deer and perhaps lynxes and bears.
Before Christmas (2002) I stumbled upon a cadaver in the Northern Mountains, more exactly in the Western Mountains in the direction of Aurland. A golden eagle soared majestically aloft and sailed out towards the Aurland Valley. Around the cadaver there were raven and fox tracks, both mountain fox and red fox it seemed. In the same area I occasionally see wolverine tracks. And on the stony ridges just above, reindeer had recently been feeding, along with hares and grouse.
The wild reindeer in the area contain in fact a portion of tame reindeer blood, and the wolverine has probably not always been so well established around here. However, both species now appear to be functioning appropriately in the eco-system, along for example with the gyrfalcon and rough-legged hawk.
Imagine if the Northern Mountains could call themselves the other intact mountain eco-system to the west of the Urals! The very fact that we can even imagine it shows how richly and fantastically well endowed this area is.
The Hardanger Plateau – Hardangervidda – the neighbour to the south, lacks a viable wolverine stock, but on the other hand the central areas have not been blighted by hydro-electric schemes.
Hvem kan noe om rein?
- et blikk på Skrantesjuke i Nordfjella fra oppdagelse til sanering
Villreinen i Nordfjella lever farlig, ikke bare på grunn av det tøffe landskapet den lever i, ikke bare på grunn av rovdyr og jegere, men også på grunn av en smittsom sjukdom som kan gjøre at hele stammen nord for fylkesvei 50 blir rammet eller endog utslettet, nemlig CWD eller skrantesjuke.
Les mer
----------
CWD argumenter, posisjoner
Jeg tror jeg ser fire posisjoner:
Smittebærerne må utryddes fortest mulig, før sikker spredning til andre områder:
- - Det kan skje før neste sommer. Om lokalbefolkning føler seg overkjørt, vil dette rette seg opp på sikt. Alle vil forstå mer av saneringsbehovet i ettertid. Risikoen ved rask sanering er ikke større enn ved å sikre området bedre mens en venter ett år eller to.
- - Det kan skje senere enn neste sommer. Med bedre tid kan en sikre gjerder bedre, sikre avgrensning mot naboområder. En større andel av dyra kan skytes i vanlig jakt. Tillit mellom myndigheter og lokalbefolkning blir bedre. En kan lære mer om smittespredning blant rein, i høgfjellsområder.
Smittebærerne behøver ikke utryddes før neste sommer:
- - Det kan skje senere enn neste sommer. Med bedre tid kan en sikre gjerder bedre, sikre avgrensning mot naboområder. En større andel av dyra kan skytes i vanlig jakt. Tillit mellom myndigheter og lokalbefolkning blir bedre. En kan lære mer om smittespredning blant rein, i høgfjellsområder.
- - Det er ikke sikkert en behøver å utrydde stammen i det hele tatt. En kan beholde en lav bestand med gode kontrolltiltak. Kanskje vil alle smittebærerne bli tatt ut i jakt og miljøsmitten ikke være av betydning. Vi får se etter hvert hva forskerne finner ut. Kanskje er smitten alt i andre fjellområder også.
OVS 23.9.2017
--------------
Strategi for Nordfjella
- Nord for fv 50.
Pressemelding fra Langfjellaseminaret, 3. november 2017 kl 12.15
http://langfjellaseminaret.no/
Langfjellaseminaret har de siste åra vært en arena der alle ulike kompetanser har vært invitert til å snakke sammen om rein.
Nå er det en spesiell situasjon, med påvist skrantesjuke (CWD) i Nordfjella – i delen nord for fv50. Bortsett fra at det er litt usikkerhet omkring begrepet ”raskest mulig sanering”, synes den så langt gjeldende strategien framover, i hovedsak å være lagt. Vi forstår situasjonen slik:
- Sentrale og lokale forvaltningsorganer ser ut til å ha litt dialog igjen, mht å bli omforente om hva som ligger av praktisk gjennomførbare muligheter i ønsket om en ”raskest mulig sanering”, som begge etter hva vi skjønner, vil ha? En bør gjerne ytterligere tydeliggjøre en omforent strategi som inneholder det vanlige, som sikkerhet for involverte mannskaper og dyrevelferd, smittefare, spredningsrisiko ved flukt til andre fjell (inkl gjerder), behov for stammereduksjon uansett tidspunkt for ev. full sanering etc.?
- alle kompetanser, lokalt og sentralt, bør fortsatt stadig snu steiner, varsle om ulike avvik, som nedsnødde gjerder, nye smittede dyr, mv, slik at en hele tiden har best mulig beslutningsgrunnlag på bordet. (Kompetanser er eksempelvis: div. forskere, forvaltere, fagfolk (jegere, gjetere), folk flest, fjellvandrere, fortellere (tradisjonsbærere), fremmede områders kompetanser, etc.
Mange mennesker er skeptiske til full sanering, er man hele tiden tydelig på at alle steiner snus, er det gjerne muligheter for en bedre prosess framover?
--
En side to, i Hallingdølen 14.11.2017, er i tråd med analysen, undringen og anbefalingen over. En såkalt Ytring. Jeg og mange andre veksler på å skrive side to.
Skrantesjuke og risiko
Lørdag skrev Eirik Bøkko om skrantesjuke og risiko i Hallingdølen. Det må være viktig å regne på risiko i denne sammenheng. La oss ta utgangspunkt i at gjeldende strategi er utskyting av villreinen i Nordfjellas nordlige del.
Hva gir minst risiko for smittespredning, om vi kun ser på det:
| Risikoområde | Ett års avskytningsplan | To års avskytningsplan |
| Fare for flukt og mulig smittespredning til andre fjellområder, som Hardangervidda | ? | ? |
| Fare for smitte til andre hjortedyr internt i Nordfjella nord for fv. 50 | (x) |
En kunne tenke seg at faren for spredning til hjort internt i Nordfjella er mindre ved rask utskyting av reinsstammen. Men, hva med faren for at det stikker en flokk til andre fjellområder en uværsnatt?
For å finne ut av dette best mulig, må en antakelig og vel kontinuerlig vurdere jaktpress, reingjerder, overvåkning mv. Og veldig viktig tilsynelatende: en trenger ulike aktører med deres respektive ulike kompetanser rundt bordet.
- ovs 19.11.17
(Ovennevnte stod på trykk i Hallingdølen også, 23.11.)
--
"Reformsjuke og skrantesjuke", innlegg i Hallingdølen 7.12.2017 - om verdien av ulik type kunnskap.
---
Nedenstående punkter kunne kanskje bidra til å samle ulike hensyn og oppfatninger rundt om. Det forutsettes at punktene samtidig vil redusere eller ikke vesentlig endre smitterisikoen.
Det er mange som er urolige for at det rømmer en flokk til andre fjell, når dyra blir færre og gjerne mer stresset. Gjerder og oppsyn kan være med å hindre dette. Samtidig er mange opptatte av at dette er en krevende situasjon, der en bør kvalitetssikre mest mulig, også ved å ha observatører som ikke er knyttet til etater med andre oppgaver i denne sammenheng – noen som bare kan være der, og kvalitetssikre.
6 punkt til revidert strategi:
- bevare noen hundre rein til neste vinter
- forberede ledegjerder, samt kve, forberede sluttuttak vinter 2018-19
- forsterke vakthold og gjerder, ved fv50
- slippe til uavhengige observatører
- avholde jevnlige kontaktmøter mellom lokal og sentral villreinforvaltning
- fortsette kartlegging og forskning mht cwd i Norge
olavs 14.1.18
Til punkt 1: for eksempel 3-500 stk.
Til punkt 2: kanskje nødvendig med kve for å klare å avvikle den siste flokken uten at den rømmer til andre fjell. Kanskje en fordel om reinen passerer ledegjerdet/stolper, og slik sett har sett gjerdet før en ev. inndriving.
Til punkt 3: Mer mannskap tilgjengelig om fellingspause.
Til punkt 4: For eksempel et par svenske/finske veterinærer.
Til punkt 5: Gjerne også innkalle fagfolk, som gjeterkompetane og SNO.
Til punkt 6: Styrker beslutningsgrunnlaget enda mer.
Det forutsettes at punktene samtidig vil bedre eller ikke vesentlig endre hensynet til dyrevelferd.
olavs 15.1.18
(Ovennevnte i kortform også på trykk i Hallingdølen 18.1.)
---
Bruk av kve i Nordfjella?
Når det gjelder eventuell bruk av samlekve i Nordfjella nord, når en restflokk eventuelt skal tas ut, ser det utenfra ut til å være fem erfaringspunkter å sjekke ut:
1 – Erfaringene til gjeterne som drev med tamrein i Nordfjella på 60-tallet – deres erfaring med inndriving av flokker med noe villrein.
2 – Erfaringene til jegere, forvaltere, forskere, oppsyn – og andre som kjenner Nordfjella og dagens Nordfjella-rein.
3 – Erfaringer fra samlinga av den privateide «villreinsflokken» i Rendalen.
4 – Erfaringer fra tamreindrifta, i Sør- og Nord-Norge.
5 – Erfaringer fra samling av villrein i andre områder: drøyt 200 dyr fra Snøhetta, som var på gjestebeite i Knutshø, ble visst satt på kve der. Likeledes har det visst ved to anledninger blitt satt dyr på kve i Setesdal Vesthei.
olavs 28.1.18
---
Den siste flokken er felt, les Hjorteviltportalen
olavs 27.2.18
---
Fag/politikk: Hvem skal bestemme over tiltak ved pandemier (og jeg lurer på: ved dyresykdommer som cwd?) 2.7.20 Les mer
Fredag 11.9.2020 kom beskjeden om at det er funnet CWD på Hardangervidda også. Nå må alle tenke seg grundig om, så får vi se. Les mer
---
CWD 30.9.2020:
7 punkter en kan tenke rundt ang. CWD:
Lokal forvaltning må ikke, helst aldri, føle seg overkjørt av sentral forvaltning, de må jobbe mot konsensus, enighet?
Les mer
Samiske kulturminne fram i lyset i Hallingdal?
Av Ola Vaagan Slåtten og Kjell Bitustøyl - Hallingdølen september 2024
Nyleg vart to samiske kulturminne offisielt opna i Valdres: Ei informasjonstavle i Grindaheim i Vang som fortel om sørsamiske Lussi Kant og familien hennar, ein reingjetarfamilie som budde øvst i Smådalen. Dette er ei dramatisk historie som har vore kjent lenge i Valdres.
Ei rund tuft ved Rensenn i Vestre Slidre har og fått ei informasjonstavle. Dette kulturminnet skriv seg frå ei heilt anna tid, arkeologar har funne ut at gammetuftene (det er fleire, også i Lesja, Hallingdal og Herjedalen) truleg er rundt 1000 år gamle.
Båe kulturminna blei opna med stor festivitas, sametingsråd Elisabeth Erke, folk frå kommunar og fylke, Riksantikvaren, Valdres Folkemuseum, historielag, arkeologane Ingvild Larsen, Sissel Bakke og Jostein Bergstøl mfl. Heile dette prosjektet har kome i stand av di Oppland fylke, no Innlandet fylke, har ei intensjonsavtale med Sametinget, dette skaffa midlar, og pr. dato er desse to kulturminna dei sørlegaste offisielle samiske kulturminna i landet.
Når skal Buskerud fylke og kommunane øvst i Hallingdal sjå til Valdres og setje i gang eit liknande prosjekt? Det er liten tvil om at viss dei samiske arkeologane blir engasjert også i dette området, vil ein finne like mange, ja, kanskje fleire kulturminne som kvalifiserer til det same som i Valdres. Kulturminne som blir registrert som samiske og som er eldre enn 1917, er automatisk freda. Mykje er skrive om samisk «tilstedeværelse» i Hallingdal, det er nok å nemne dei runde tuftene i Byrkjedalen og i Urevassbotn, vidare funnet av ei rund tuft ved Strandavatnet, Øsmundset, i 2018, ein klar parallell til tuftene ved Rensennvatnet. Så vil ein ved litt grundigare sjekk òg garantert finne viktige kulturminne frå tamreinperioden, tilbake til 1780-åra, slik Torstein Seim så grundig har omtala perioden i årboka «Under Hallingskarvet» for 2018.
Punkt éin er å etablere ei intensjonsavtale med Sametinget. Og no er tida den rette, for no har Sametinget øyremerka midlar til nettopp å kartlegge og dokumentere samiske kulturminne i desse områda lenger sør. Historielag og andre i Hallingdal som me veit har vist interesse for dette teamet, bør presse på – no.
Ein ting ein kan sjå på er namn. Vi veit at namn som Byrkjedalen og Kyrkjedøre kan gje meining, også om dei vert brukt på samisk. Kyrkjedøre vil til dømes då tyde «steinete skard mellom to fjell». Og kva med Ganasteinen ved Stolsvassmagasinet eller Lappesteinen ved Fagerheim på Hardangervidda? Til Lappesteinen veit vi det knyter seg ulike historier om samar, men helst var det kanskje ein offerstein? Og hadde naturminner/kulturminner som St. Olavsteinen ved Myrland i Hol også ei rolle før kristendommen kom? Og kva med Finnebotn, og mange andre namn på finn? Dei kan forklarast norrønt (fjern sjø), men er forklaringar knytt til samar/finner og mogelege mange stader?
Så har me gammetufta etter samen Vesle-Nils ved Frosen på grensa mellom Ål og Hol. Det er eitt av mange kulturminne ein kan sjå nærmare på no.