Bærekraftig utvikling
Bærekraftig utvikling handler om å nå sosiale mål - om å skape gode samfunn innenfor naturens tåleevne og trivselsnivå. Undertegnede har hovedfag i statsvitenskap (samfunnsfag) og erfaring fra sosialt arbeid på mange nivåer i samfunnet, sentralt og lokalt. Ønsket om å bidra til gode lokalsamfunn og god global fordeling er sterkt.
Bærekraftig utvikling kan ikke skapes av institusjoner i samfunnet alene. Langt ifra. Alle må med, alle må inkluderes, alle må bidra. Organisasjonslivet er viktig, og det uorganiserte engasjementet likeså. Dette perspektivet har blitt viktigere og viktigere for undertegnede. Både interessen for eget lokalsamfunn, mange lærerike år i Stiftelsen Idébanken, og møter med en lang rekke aktivister, har bidratt til det. En forstår seg selv bedre, om en er en del av et lokalsamfunn, er det sagt. Ja, det er jo der det skjer, for det meste.
Faglige perspektiver og faghistorien til bærekraftig utvikling, lærte undertegnede gjennom sju, åtte, ni år i det man kunne kalle institusjonen for slikt: Stiftelsen Idébanken: Norges spydspiss på feltet bærekraftig utvikling i vel tjue år fram mot 2015.
Bærekraftig utvikling er et "kall". Helt siden tidlig barndom har interessen for og kjærligheten til naturen og livet i naturen vært sterk.
Bærekraftig utvikling handler om å overlate garden (kloden) i like bra eller bedre stand til de etter oss.
Med åra har det blitt veldig mange møter med den mangfoldige naturen, særlig naturen i fjell-Norge. Naturkjennskapen er også hentet fra mange som kan, lokalt og i sentrale kunnskapsmiljøer. Et lite høgskolestudium i naturoppsyn har det også blitt. Læring skjer hele tida. Og man lærer av alle, ingen kan alt. Skal man belyse teoretiske, erfaringsbaserte og etiske sider ved natur, er alles kunnskap nødvendig for å skjønne mest mulig.
Undertegnede har lang erfaring fra formidling av budskap, ikke minst skriftlig. Har god kjennskap til natur- og naturforvaltning, og god kjennskap til samfunnsorganisering, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Det er givende å kople folk og kunnskap sammen. Se etter mønstre og lange linjer i omgivelsene. I vekslende grad være analytisk, intuitiv, kreativ, tålmodig og utålmodig, alvorlig og humørfylt.
I Trygdeetaten ble det jobbing sentralt som rådgiver i konsernledelsen, dessuten i informasjonskontoret og i prosjektet med etablering av satsing på Inkluderende arbeidsliv landet rundt. Hovedsakelig jobb med kommunikasjonsarbeid, om statsbudsjettet, fastlegeordningen, bedriftsinformasjon mv. Sammen med Skatteetaten, Brønnøysund-registrene og en ekstern konsulent, var undertegnede med å lage en tjeneste med samlet informasjon til bedrifter fra det offentlige.
I Stiftelsen Idébanken ble det jobb med feltet med bærekraftig samfunnsutvikling, hovedsakelig med kommunikasjonsarbeid, særlig med et lokalt perspektiv. Kompetansemiljøet jobbet i Norge, Norden og Europa.
I Forsvaret var feltet sikkerhet og beredskap (infanteri, mekanisert infanteri), og stabsarbeid og samfunnskontakt (HV).
Som utmarksoppsyn har undertegnede jobbet med kvalitetskontroll i utmarka. Har tidligere også jobbet med kulturminner, kartlagt rundt Hallingskarvet nasjonalpark.
Som lærer er jobben opplæring, ikke minst jobb med koplingen skole og arbeidsliv.
Målet er i gode stunder å være reflektert, allsidig, støttende, inkluderende og nytenkende, med god arbeidskapasitet.
Hva i huleste er bærekraftig utvikling?
Ja, hva i huleste er bærekraftig utvikling? En kan være faglig på dette, jeg har hatt de som jobb og arbeidsfelt. En kan også gå til bonden og spørre, og få et godt svar: det handler om å overlate garden eller kloden til neste generasjon i minst like god stand som en selv overtok den.
Vår tidligere statsminister ledet Brundtland-kommisjonen. De har liksom fått eierskap på å definere begrepet bærekraftig utvikling. I 1987 sa de at det handler om å dekke våre behov uten å svekke framtidens menneskers muligheter til å dekke sine behov. Lundteigen fra SP har vel så kommentert at ”behov” må forstås i retning av nødvendige behov.
Økologiske rammer og sosiale behov
En annen presisering er at det er økologiske rammer som setter grensene, innenfor disse skal vi dekke våre sosiale behov, som sosial omgang og utryddelse av fattigdom. Økonomien er et middel for å kunne oppfylle disse målene. En tredje sortering kan være at biologisk mangfold er et mål, mens det å hanskes med klimagassutslippene er et middel for å unngå store problemer for mennesker og andre arter.
Toppmøtet i Rio i 1992 la til at bærekraftig utvikling ikke er noe statslederne kan få til alene, alle må være med. Senere, i Johannesburg i 2002, innså verdenssamfunnet at utdanning er en nøkkel, vi fikk fra 2005 et tiår for utdanning for bærekraftig utvikling.
Det er vel ingen som påstår at utviklingen i dag er bærekraftig. Heller ikke Finansdepartementet i Nasjonalbudsjettet. Land som Norge, og ikke minst USA, bruker ressurser i en grad som tilsvarer at det finnes mange flere kloder enn denne ene. Skal andre land få bruke mer av ikke-fornybare ressurser, må forbrukssamfunnene bruke mindre. Det handler gjerne om å realisere det gode liv, på en enklere måte.
Når det gjelder fornybare løsninger som elbiler, biodrivstoff, vindkraft og andre ting, så er det viktig å se på reduksjon og effektivisering før en ser på fornybare alternativer. Ellers blir gjerne de nye tingene en merbelastning for naturen. På samme måte må vi tenke om natur- og kulturbasert reiseliv i sårbare områder.
Kunnskaper – ferdigheter – holdninger
I tillegg til at bærekraftig utvikling handler om økologiske rammer, sosiale mål, deltakelse og framtid, handler det også om samarbeid på tvers mellom aktører, og samhandling mellom kompetanser som kunnskaper, ferdigheter og holdninger. La oss tenke oss disse kompetansene innenfor et felt som villreinforvaltning, det kunne bli noe slikt:
Kunnskaper (teori, undervisning) – en måtte innhente kunnskapsgrunnlaget hos forskere (NINA, UiO mv), forvaltere (direktoratet, SNO, kommune), fjellstyrer (allmenningsstyrer), fagfolk (jegere, tamreingjetere), folk flest (tilfeldige observasjoner), fjellvandrere, fremmede (andre vill-/tamreinområder), fortellere (tradisjonsbærere) og flere.
Ferdigheter (praksis, drift) – mange av de ovennevnte har også disse egenskapene.
Holdninger (verdivalg, politikk) – en kunne diskutere løsninger med folkevalgte, framtida (barnebarnas behov), fjellstyrer/forvaltere og andre.
En må sørge for at sosiale behov som dette ikke går ut over de økologiske tålegrensene/forutsetningene: ferdsel (motorisert, sleper), friluftsliv, frambringing av elkraft og fritidsboliger. Da må enda flere aktørgrupper enn dem ovenfor på banen.
En bærekraftig utvikling forutsetter gjerne også samarbeid mellom nivåer, og på tvers av sektorer. Bedrifter i lokalsamfunnet samarbeider med skole, kommune, lag og organisasjoner, og kommunene samarbeider med fylke og stat.
Plan B
Det er en stor jobb å få til en bærekraftig utvikling. En av dem som har gått helt konkret til verks på teorinivået, er Lester R. Brown i bokserien Plan B. Han ikke bare beskriver hva som er de største utfordringene, men også hvordan vi kan håndtere disse. Hans forlegger i Norge holder forresten til i Vats, og heter Olav Randen. Sammen hadde vi i 2010 gleden av å invitere Brown til et møte med finansminister Sigbjørn Johnsen og andre interesserte.